– Flere må over i samspill

Samspillskontrakter

Samspillskontrakter legger opp til samarbeid, samt tidlig involvering av entreprenør- og leverandørledd. Det handler om å la reglene for ansvar og risiko virke parallelt med regler som sikrer at partene samarbeider, i stedet for å sitte og peke på hverandre.

– Alle er enige i at tvistenivået i bygg- og anleggsbransjen må ned og samspillsentreprisene har vist seg å være et godt virkemiddel. Modellene med samspill har i nesten to tiår blitt brukt i store byggeprosjekter. Skoler og sykehjem blir ofte bygget med samspill. Likevel henger de mellomstore og mindre prosjektene etter.

– Samspill er vanlig i de store prosjektene og vil til slutt også finne sin plass i de mindre prosjektene. Men for å kunne bruke samspill som gjennomføringsmodell, trenger vi enklere kontrakter enn det som normalt brukes i dag.

• Les mer om: Samspills­entreprise
• Les mer om: Bygg og anlegg

Pekelek

Partene i byggeprosjekter har gjerne motstridende interesser. Byggherrene ønsker gode bygg og anlegg til en rimelig pris innen bestemt frist. Entreprenørene på sin side tjener mest på å levere så mye materialer og timer som mulig.

– Dette kjenner byggherrene på kroppen hver gang entreprenørene løper etter kortsiktige gevinster. Tvistene er i all hovedsak knyttet til penger. Entreprenørene vil ha mer betalt enn det byggherre mener seg forpliktet til å betale. Byggherrer, oppdragsgiver og entreprenører har en tendens til å tøye både faktum og kontraktsvilkår.

– Slik de tradisjonelle kontraktene er utformet, med en klar fordeling av ansvar og risiko for ulike kostnadsposter, etableres det fort en "pekelek". I den forstand at i stedet for å løse problemene sammen, peker partene på hverandre. Man hevder at det er den andre part som har ansvaret og risikoen, og som må løse problemet.

«Pekeleken» er en av grunnene til at samspillstanken har vokst frem, mener Roede. Tanken er å få partene til å samspille i stedet for å peke på hverandre.

– Vi har nå mer kunnskap om hva vi egentlig mener når vi bruker uttrykket samspillsentreprise, og hvordan avtalene bør utformes for å kunne fungere som en effektiv rettslig ramme for modellene. Tiden er derfor moden for å lage modeller som også kan brukes i de små og mellomstore prosjektene.

Topartsmodell

Tidligere ble samspillsentrepriser gjennomført som en flerpartsmodell. I en slik modell skal mange aktører involveres tidlig og i en mer eller mindre definert samhandlingsprosess.

– En utfordring er at det fort blir uklart hvem som da kan holdes ansvarlig. Det er derfor viktig at det er klare regler om ansvar og risiko, også i en samspillsentreprise. Mange har nok trodd at samspill handler om å viske vekk ansvars- og risikofordelingen i de tradisjonelle Norsk Standard-kontraktene.

Man viser til at erfaringen fra flerpartsmodeller har gjort at stadig flere nå bruker en topartsmodell, hvor kun byggherre/oppdragsgiver deltar i det daglige samspillet.

– De andre aktørene trekkes inn ved behov og blir normalt engasjert under entreprenøren. Dette innebærer en kraftig forenkling i forhold til en flerpartsmodell, og åpner muligheten for at også de små og mellomstore prosjektene kan gjennomføres etter en samspillsmodell.

Samspillskontrakter er gjerne svært ordrike. De er så kompliserte at de ikke er egnet for små og mellomstore prosjekter. Blant konsulentene som har bistått ved slike entrepriser, har det vært en akseptert sannhet at byggeprosjektet må være på flere hundre millioner kroner for å være egnet for en samspillsmodell.

Dersom samspillsentreprisene skal være forbeholdt de store byggeprosjektene over 100 millioner kroner, vil det aller meste av omsetningen innen bygg- og anlegg i Norge, og de aller fleste kontraktene, bli holdt utenfor.

8 punkter for bedre samspillsmodeller:

1. I stedet for flerpartsmodell, bør samspillsentreprisene i små og mellomstore prosjekter gjennomføres som topartsmodeller.
   
   
2. Partene må være bevisst at det er byggherre/oppdragsgiver som skal beslutte hvilke funksjonskrav og andre krav byggherre/oppdragsgiver ønsker skal inn i prosjektet. Entreprenøren har ansvaret og risikoen for egen prosjektering.
   
   
3. Samspill i fase 1 – planleggingsfasen – handler om at byggherre/oppdragsgiver og entreprenør sammen skal avdekke og beregne muligheter og risiko i prosjektet. Byggherren skal deretter bruke dette til å beslutte de funksjonskrav og andre krav som skal oppfylles i fase 2. Partene skal samarbeide om dette, men det må skilles klart og tydelig på hvilke beslutninger byggherre/oppdragsgiver tar, og hvilke beslutninger entreprenøren tar.
   
   
4. Målet med fase 1 er å utarbeide det vi normalt kaller "prisgrunnlaget", det entreprenøren gir en pris på. Blir partene enige om en pris, kan den omtales som en målpris. Målet er deretter at prosjektkostnaden skal ligge innenfor målprisen, og partene deler på besparelser eller overskridelser i henhold til nærmere regler i avtalen.
   
   
5. Før målpris besluttes, må partene være nøye med å definere hvilke kostnadsposter som skal medtas i målsum. Partene står fritt med tanke på hvilke poster som skal inn. Det viktigste er at partene er meget bevisst på hvilken risiko det er for at kostnadene blir større eller mindre enn det som legges inn i målsum, og hvilke kostnadsposter som ikke ligger inne i målsum. Når prosjektet er ferdig skal målsum og prosjektkostnad sammenlignes for å måle besparelse eller merkostnaden. Begge deler deles etter en fordelingsnøkkel i kontrakten.
   
   
6. Arbeidet entreprenøren og andre aktører nedlegger i fase 1, må godtgjøres av byggherren.
   
   
7. I fase 2 – byggeperioden eller utførelsesfasen – skal entreprenøren detaljprosjektere og utføre arbeidet. Partene skal fortsette samarbeidet for å sikre at prosjektkostnaden blir så lav som mulig.
   
   
8. Siden begge parter ved bruk av målsum har nytte av at prosjektkostnaden holdes nede, og tilsvarende vil måtte betale en andel av overskridelser, har begge parter insitament til å samarbeide om å holde prosjektkostnaden nede. Dette er knepet for å forene de motstridene interessene partene ofte har. Velges det kun samspill i fase 1 og ordinær totalentreprise i fase 2, mister man effekten av å forene partenes interesser i fase 2.